tirsdag 14. juni 2011

Fototur til Dovrefjell

Svanåtindan                                             Foto Magne Myhren

Blåstrupe                                                 Foto Magne Myhren

Bjørkefink                                                 Foto Magne Myhren

Helt siden guttedagene har jeg hatt en drøm om å dra til Fokstumyra for å se på fugl. Nå er jeg førtifem og kan vel kanskje si det var på tide å gjøre noe med det...



Når en større drøm skal oppfylles, kreves en del forberedelser. Derfor har jeg i det siste halve året stadig kjøpt småting eller ordnet mange detaljer for å gjøre turen mest mulig vellykket. Som familiemann, lønner det seg å planlegge godt, ettersom dyrking av egoet vanligvis og naturlig nok må vike plassen for de nære ting.
En del av planarbeidet gikk ut på å ordne meg fri fra jobb. Det er ikke alltid så enkelt å få fri utenom skoleferiene når en er lærer og har hauger og dunger av ferie å ta av. Men i år falt Kristi himmelfartshelga på månedskiftet mai-juni, og de tre resterende dagene ble ordnet med mange ekstra vikartimer i løpet av våren. Med dette fikk jeg ordnet syv hele dager utenom reisedagene.

Fokstugu fjellstue drives av Laurits og Christiane Fokstugu. Laurits er født og oppvokst på Fokstua og driver fjellstua i tillegg til gårdsdrift, oppdrag for meteorologisk institutt samt oppsyn av naturreservatet. De har også laget og innviet et lite kapell på gården og er et viktig stoppsted for pilegrimene som skal videre til Nidaros. Her kan pilegrimene få varme eller overnatte for en rimelig penge. Innimellom må de også hjelpe kalde utenlandske pilgrimer som kommer relativt uforberedt til norsk vintervær i juni på fjellet. Hør hva slags mottakelse jeg fikk av disse herlige menneskene:

– Du kan bare lage en handleliste på dagligvarer som du trenger når du er her, så handler vi det for deg og setter det klart for deg i kjøleskapet før du kommer. Så henter vi deg på Dombås når du kommer med toget.
Er det rart jeg var trygg på en god ramme rundt oppholdet!?

For meg som er sørlending, var det stort å se tranene lette fem meter fra bilen da vi kjørte inn på gårdsplassen. Fugleparadiset som ble levendegjort av Mathis Kværne og Olaf Heitkøtter gjennom filmer på NRK og i en mengde bøker. 

Aller mest gledet jeg meg til å se svømmesnipe, boltit og blåstrupe. Alle disse artene er lite sky og lette å komme inn på. Dernest så jeg for meg dette å kunne gå rundt i området i time etter time uten andre å ta hensyn til enn meg selv. Det er laget en rundløype inne i reservatet på i underkant av syv kilometer som er åpen mellom syv og tjueto. Første døgn ble løypa rundet tre ganger! Ingen grunn til å ligge på latsiden! På denne måten fikk jeg litt oversikt over området.

Det er to ulike tilnærminger til fugl som gjelder for turen; å se nye arter er viktig nok, men viktigst for meg er fotografering av fuglene. Det er som jakt, og det blir en besettelse. Det handler om å forstå de ulike arters levemåte, deres sang og oppførsel. Dernest gjelder det å finne områder som egner seg spesielt godt for fotografering slik at det kan komme ut et estetisk produkt av prosessen. Hvordan bør bakgrunnen være? Skal jeg prøve rene bilder av fuglene uten forstyrrende elementer, eller skal jeg forsøke å avbilde dem i deres naturlige miljø? Hvordan få blader og kvister til å danne fine innramminger? Hvordan kommer lyset inn? Kan jeg klare å få et stødig nok underlag til stativet? Må jeg kamuflere meg, eller kan jeg sitte mer åpent? Så sitter jeg gjerne litt og lytter for å prøve å finne ut hva slags arter som er i området, hvis jeg ikke allerede har kontroll på dette. MP3-spilleren og høytalerledning trekkes fram og dertil egnete låter spilles av. MP3-spiller eller iPod er ellers en glimrende tilvekst til fugletitter-hobbyen. Ettersom du kan lokke fugler fram med den, får du en helt ny mulighet for å se fuglene på nært hold. Men også dette er et stort lerret å bleke, for de forskjellige artene reagerer ulikt på lydene, og det krever også tid og en masse trening å lære seg de ulike fuglenes sang.

Mange arter ble fotografert mer eller mindre omfattende på denne måten gjennom uka, men aller mest tid brukte jeg på blåstrupen. Det er ganske artig å tillegge fuglene menneskelige egenskaper når en jobber slik med dem. For eksempel fant jeg en dag et flott sted for lokking på blåstrupene og ventet at en eller annen testosteronbombe ville innfinne seg klar til tvekamp, men denne gangen tok det hele en annen vending. Det var hunnen som ble mest interessert. Kanskje så hun på den nye som en artig nykommer som måtte sjekkes ut? Kanskje var hun ikke helt fornøyd med han hun allerede var i lag med? I alle fall kikket hun fælt etter denne nye. Hun pusset fjærene, hoppet fram og tilbake og det så ut som om hun gjorde seg til. Det er jo en kjent sak at det hos de fleste fugler er hannen som er vakrest, men maken til denne kvinnelige skjønnheten her, skal en lete en stund etter. Hun er bare ikke så brokete farget, mer subtilt. Farger i grått, gråbrunt, blågrått, kremgult og mørke tegninger. Helt perfekt, ingen ting som designeren burde gjort annerledes. Har ingen problemer med å forstå at hannene kjemper om henne.

Avslutningskvelden ville jeg ta en aller siste tur i løypa i kveldslyset. Dette var kanskje den fineste kvelden av dem alle. Jeg hadde ikke gått langt før en gammel kjenning med ring rundt det ene benet hoppet meg i møte med sitt blå og røde bryst. Jeg tror han tenkte at han nå skulle være mer på offensiven overfor denne rare hannen som på ingen måte lignet en hann, men som virkelig kunne synge. Han stod kun et par meter fra meg og sang så det ljomet. Jeg fikk montert kameraet på stativet med små bevegelser, og han sang og sang. Jeg trykket sikkert hundre ganger på avtrekkeren i disse vakre minuttene. Blåstrupen regnes av mange for å være vår vakreste fugl, og jeg var forberedt på dette. Det jeg imidlertid ble aller mest slått av, var sangen. Det er en variasjon av fløyter, triller, smatting, metallisk klinking og klunking. Ingen synger likt. Noen blander også inn detaljer fra andre sang. En jeg hørte på blandet inn heiloens bløte sørgmodige fløyting, mens en annen blandet inn strandsnipas strofer på det mest elegante vis. Den er da også i slket med nattergalen. Den har alt!
Sum av summarum er vel ikke dette så verst. Her fantes bare vinnere. Ettersom jeg lusket av gårde, satt han igjen som vinneren. Og jeg sitter igjen med alle minnene om en av mange fantastiske naturopplevelser på Fokstumyra. 

På samme måte sitter jeg igjen med uforglemmelige minner etter storlom og traner som skreik på myra, gulerlene, bjørkefinken og heipiplerkene, etter havelle, boltit og snøspurv ved Snøhetta, fjellvåk som skreik i Svanådalen, moskus som stoppet meg og sykkelen min på samme sted, rødnebbternene, vaderne og sivspurvene ved Vålåsjøen, ravnene som kretset over hare-kadaveret på Lille Gråhøe, reinsdyrflokken jeg møtte på vei ned fra Blåhøe, tårnfalken på Fokstua gård. Lista stopper ikke her, men det gjør nok spalteplassen. Her er nok opplevelser for mange turer i årene som kommer.

Mange flere bilder og skildringer fra turen finner du på fotobloggen min: http://magnemyhren.no/WP/

Tekst og foto:
Magne Myhren

4 kommentarer:

  1. Flott bilde av blåstrupe og en god historie
    morten borg
    http://kjernebitern.blogspot.com/

    SvarSlett
  2. Nydelig og levende fortalt, med flotte skildringer og en iboende kjærlighet til naturen som gjør dette til en svært velskrevet og god leseropplevelse! Supre bilder, og flott at det er mulig å gå til din egen side og se mer! Dette ble en god opplevelse foran skjermen, Magne! :-)

    SvarSlett
  3. Takk for hyggelige tilbakemeldinger. Turen fristet til gjentagelse!

    SvarSlett
  4. Kjempefine bilder Magne :-)

    SvarSlett