En helg med spurvehaukangrep

Spurvehaukhannen besøkte oss også, men han var ikke så ofte å se som hunnen.

Han hadde kanskje nok av andre småfugl på trekk?

 

 

Helgen 14. -16. september i år (2012) var Olav Didriksen og Beate Strøm Johansen i fotoskjulet ved spurvehaukplassen til Jostein i Hovdmyra, Dalen i Telemark. Vi var de første fotografene på spurvehaukskjulet denne høsten, og var derfor "prøvekaniner" for å se om det var fart i spurvehaukene. Forøvrig sa Jostein at Beate var første kvinnelige fotograf hos ham på spurvehaukplassen!!

Foto og tekst: Beate S. Johansen

Spurvehaukhunnen var mest aktiv. Hun prøvde seg med en masse lynangrep mot

nøtteskrikene som koste seg med solsikkefrø og annet snacks på foringsplassen.

Her sitter hun og vurderer hvilken nøtteskrike hun skal prøve seg på.



Kanskje hun vil angripe nøtteskrika oppe i det treet?



Eller kanskje den nøtteskrika der borte?



Hun har bestemt seg og kaster seg av gårde.



Det ble ingen nøtteskrike i klørne denne gangen,

så hun satte seg i toppen av et annet dødt tre

(som Jostein har plassert der!).

Plutselig ser hun en annen nøtteskrike som virker uoppmerksom,

og hiver seg ut.

Spurvehauken er en luring, så i stedet for så svinger hun lynraskt rundt for

å angripe en nøtteskrike oppe til venstre.

Men det ble ingen matbit nå heller.

Hun setter seg på en av de andre stubbene som Jostein

har satt opp for å vurdere neste lynangrep.

Hun tar sats…

Slår ned på foringsplassen til nøtteskrikene,

men de kommer seg skrikende unna.

Spurvehaukhunnen flyr opp til sitt yndlingstre,

men der kommer en nøtteskrike og setter seg i samme treet (!!!)

- akkurat som den sier at «jeg er ikke redd for deg, du tar ikke meg!»

Spurvehauken stuper ned i nytt angrep motsatt vei av der nøtteskrika sitter,

og nøtteskrika tror den er trygg…

Men så kommer hauken susende opp i en sving og nøtteskrika

klarer så vidt å unngå klørne.

Nøtteskrika fløy vettskremt til en annen stubbe og pustet lettet ut.

De reiser issefjæra når de er skremt.

Spurvehauken er fortsatt sulten og slår seg ned igjen på en stubbe.

Raskt ser hun en ny sjanse og gjør seg klar til et lynatakk.

Hun flyr som en pil bort til foringsplassen,

men der klarer alle nøtteskrikene så vidt å komme seg unna

under mye skrik og spetakkel.

Beates viltkamera prøver å fange opp nøtteskrikene

og de lynraske haukeangrepene, - men det er vel ikke meningen at

fotoobjektet skal sette seg rett over viltkameraet?

Haukehunnen begynner å bli veldig sulten og rimelig lei av

de arrogante nøtteskrikene som så vidt gidder å flytte seg

i fra solsikkefrøene, og som av utrolige grunner ikke lar seg ta.

Hauken setter seg på et høyt dødt tre og skuer utover.

På nytt suser hauken av gårde i et nytt angrep.

Nå har hun mistet motet for denne gangen og setter seg faktisk ned

i lyngen like ved siden av foringsplassen til nøtteskrikene!

Etter en liten stund flyr hun vekk og tar en pause fra
den mislykka jakten.

 

Slik ser utsikten ut fra fotoskjulet (dette er sideskjulet).

Olav sitter inni skjulet og tar en pause. 12 timer i skjulet tar på!

Dagen etter satt vi i motlysskjulet i 4 timer.

Er man heldig kan man få soloppgangen rett framfor skjulet,

men vi fikk grått og overskyet vær. Derfor ble også mange bilder uskarpe,

særlig av hauken i fart. Og det skyldes også utstyret og fotoerfaring.

Jeg kan forklare litt her om Josteins fotoskjul; for de som ikke har vært der. Jostein bor på en gård oppe i lia overfor Dalen. Derfra strekker skogen seg bratt oppover til toppen av fjellet/heia. Det tar 30 - 45 minutter å gå BRATT oppover en sti til fotoskjulene. Det er et ørneskjul enda høyere opp enn spurvehaukskjulet. Vi startet å gå i 05-tida for å være oppe i god tid, og vi var vel installert inni skjulet til kl 06. Vi lærte etter første dag at det er veldig lurt å fjerne alle strå, kvister, busker, og greiner som kan forstyrre motivene. Dere ser derfor noen forstyrrende strå på noen av bildene mine. Jostein holder på å bygge et nytt, fast fotoskjul med høy kvalitet, derfor bodde vi et provisorisk telt, og det står et motlys-telt der også. Husk å ta med stativ og fotohoder og alt man trenger, da det ikke er noe utstyr inne i teltene.

Jostein er selv naturfotograf og er utrolig kreativ når det gjelder å finne på nye og bedre måter å tilrettelegge fotoområdene på. Han fortalte med liv og glød om alle ideene og prosjektene sine! Jeg har ikke noe dyrt og bra fotoutstyr, og derfor ville ikke motoren på Nikonen min når det var dårlig lys. Det ble derfor bare uskarpe bilder av hauker i fart, men det var likevel utrolig gøy! Vi hadde dessverre mest grått vær, men første dagen fikk vi finvær utover ettermiddagen.

Jostein legger ut masse solsikkefrø, fett, talg og brød på en skikkelig foringsplass, og rundt i trær og røtter, og så kommer småfugl og særlig nøtteskriker og spiser av dette, som igjen tiltrekker seg spurvehaukene. Vi hadde mest besøk av hunnhauker, men også litt av hannen. Jeg satte opp viltkameraet mitt mot foringsplassen i håp om å få filma de lynraske attakkene, og det ble faktisk noen filmsnutter som viser hvor utrolig fort det går! Å ta foto av angrep er derfor kjempevanskelig! Jostein er utrolig hyggelig, hjelpsom og gjestfri, og vi håper å komme tilbake.

Epost: jostein@hovdmyra.no
www.hovdmyra.no