Calima, og flekker på solen

Sikten er laber under en calima. Foto: Anne-Lise Stangenes

 

Søndag og mandag denne måneden ble fint sandstøv ført med varm og tørr luft fra det nordlige Afrika og over deler av Atlanterhavet til Fuerteventura (Kanariøyene); 10 mil vest for Afrikas kyst. Dette værfenomenet, som kalles "Calima", finner gjerne sted på ettervinteren; ofte i januar - februar, og kan vare i alt fra et par timer til opptil en uke. Sikten blir kraftig nedsatt under calimaen, og fint sandstøv legger seg ofte som et lysegulbrunt lag på alle flater. Det anbefales at folk med helseproblemer som f.eks. astma og andre lungesykdommer, holder seg inne når dette skjer, eller at det brukes maske. Det hender også at sandstøvet virvles opp i de høyeste luftlagene over Sahara, og da kan de drive helt til det Nord-Amerikanske kontinentet....


Foto og tekst: Anne-Lise Stangenes



Da jeg erfarte calimaen, ble den først observert som et lag med dis som la seg over hele landskapet. Det var umulig å se mer enn et par hundre meter, himmelen "forsvant" i gulhvit dis, og solen kunne bare ses som en "hvit" og lysende kule. På turen gjennom små landsbyer langs sørkysten av Fuerteventura, var sikten heller laber, men likevel spennende. Byene, plantene, strendene... Alt kunne ses som gjennom et lag med dis. Munnen og halsen ble tørr, og det var nødvendig med påfyll av væske. Mennesker på strendene valgte heller å gå en kjapp tur, enn å legge seg ned på strandhåndklærne i timevis, og det kunne også se ut til at en del butikker og restauranter i sentrum stengte pga. fenomenet.





Calimaen over Costa Calma på Fuerteventura mandag 4. februar. Foto: Anne-Lise Stangenes

"Verden forsvinner" i sandstøvet. Foto: Anne-Lise Stangenes

Foto: Anne-Lise Stangenes
 

Foto: Anne-Lise Stangenes

Om calimaen førte til dårlig sikt ift. å se utover i landskapet, så hadde den også noen fordeler; i alle fall for en fotograf. Det var spennende å forsøke å fange fenomenet på en god måte, og særlig var det interessant å kunne spotte flekkene på sola, kun ved bruk av teleobjektivet.

Solen har normalt en syklus på 11 år, og når den går mot sitt klimaks, oppstår det flere og flere solflekker; ofte som opphopninger. En solflekk er et område med ustabile og kraftige magnetfelt der det skytes ut enorme ladninger med energi mot jorden; også kalt solstormer, solvind, eller solutbrudd. Det er slike magnetstormer som skaper aurora borealis; nordlys. En solflekk har en lavere temperatur enn området omkring; ca. 3000 - 3 800 K (kelvin), mens resten av solens overflate; fotosfæren, holder rundt 5 800 K. Solflekker kan bli opptil 50 000 km i diameter.

Solen sett fra Gran Tarajal gjennom disen fra ørkensanden. Foto: Anne-Lise Stangenes

To solflekker vises som mørkere flekker på solens overflate.
Olympus E-5, f/5, 1/640 sek, ISO-100, eksponeringskomp. -0,3
Foto: Anne-Lise Stangenes