"Gutta på tur" Foto: Erik Kristensen |
Mange oppfatter Grenselandet som en uberørt, øde og avsidesliggende villmark. Et veiløst land, fjernt fra sivilisasjonens brus, der bare vindens sus og vannets sildring avbryter den uendelige stillheten. Et land der storlommens ødslige låt kan høres i den lyse sommernatten. Et land der du kan gå i ukevis uten å se et annet menneske.
Men Grenselandet rommer også lett tilgjengelig fjellterreng der hundrevis av mennesker daglig er på tur, og det med urørt villmark er en sannhet med modifikasjoner. I Grenselandet har det levd mennesker i tusenvis av år. Mange har livnært seg av jakt, fiske og reindrift. Andre har vært tømmerhoggere og fløtere. Noen har til og med drevet jordbruk...
Rogen
Landskapet rundt den
store innsjøen Rogen gir et særpreget inntrykk med sine enorme steinblokker,
lavkledde, krokete furuer og labyrinter av små vann. Her kan du vandre eller
padle, dag etter dag, uten å se verken snauhogst eller vei.
Rogenmorene
– istidens urgamle labyrinter
Rogenmorene er stein og grus som istiden
etterlot seg i et nett av rygger. Mellom ryggene ble det ofte dannet små vann.
Det tilsynelatende uendelige antallet skaper et flikete og buktende blått
mønster på fjellkartet.
Rogenmorene er et internasjonalt, kjent begrep
blant geologer. De forekommer også andre steder i verden, men har fått navnet
sitt fra området rundt innsjøen Rogen ettersom de er spesielt tydelige her, og ble
tidlig beskrevet herfra av vitenskapen.
Kano er en fin måte å ta seg fram gjennom
Rogens naturreservat om sommeren. Det er herlig å gli langs Rogens strender og
se alle steinblokkene som man slipper å hoppe imellom, eller padle fra
Käringsjön ut i labyrinter av småvann. Men det er ingen søndagspadling. De små
vannene med mange viker henger ikke sammen, så du må være beredt på å bære
kanoen, iblant flere hundre meter. Og det lunefulle været kan raskt forvandle
den store innsjøen Rogen til et livsfarlig padlevann.
Blant
kjempefuru, jerv og lom
I den karrige morenejorden og det kalde, tørre
klimaet dominerer noen få hardføre vekster: furu, krekling, tyttebær, blåbær, og
selvsagt ulike arter lav og mose.
Selv om dyrelivet kan oppleves som artsfattig,
er naturreservatet viktig for flere truede dyrearter. Bjørn, jerv og oter er
noen av dyrene som lever her, men du må ha virkelig flaks for å få se dem. Da
er sjansen større for å få se en flygende kongeørn, fjellvåk eller fiskeørn.
Storlommen er en av områdets karakterfugler.
Dens ødslige låt høres ofte over innsjøene i sommerkvelden. Før trekket om
høsten samles lommene i store flokker på Rogen.
Både i småvannene og i Rogen er det bra med ørret, røye, harr, abbor, gjedde og lake. Käringsjön er berømt for stor harr som fiskes om sommeren og høsten. Vinterstid lokker spesielt røyefiske i Rogen og Bredåsjön.
Noen innsjøer kan ha forskjellige pH-verdier og helt atskilt plante- og dyreliv, selv om de kanskje bare ligger noen hundre meter fra hverandre. Spennende for fiskere som kan behøve å skifte agn mellom ulike vann.
Nyplukkede molter passer fint til dessert. |
Furuskog og gammelfuruer
Vindpinte urfuruer og små furuplanter står og
stamper mellom enorme steinblokker. Man føler virkelig hvordan trærne må kjempe
for å overleve. Det er ikke lett å klare seg i den magre, steinete
morenejorden. Ikke engang for den hardføre furua. Frosten kan plutselig slå til
mot de unge plantene i vekst, nesten når som helst i løpet av den korte
sommeren.
Hardt klima, branner og tidligere tiders
tømmerhogging har formet disse eiendommelig, glisne skogene. Iblant kan man
undres om man virkelig er i en skog når trærne later til å stå alene hver for
seg. Trærne er blitt herdet. De vokser langsomt og impregneres med kvae til
nesten ingenting får bukt med dem. Flere furuer i Grenselandet er over 700 år. De
gamle furuene får sterke, flate kroner som kan bære tunge rovfuglreir. Et
kongeørnreir kan faktisk veie over et tonn – det klarer ikke en hvilken som
helst furu. Både kongeørn og fiskeørn bygger gjerne reir i Grenselandets gamle
furuer.
Om
vinteren ses ofte jervespor i Grenselandet. Med sine store føtter galopperer
den oppå snøen, jakter og gjemmer unna mat i lager. Den vanen har gitt jerven
et rykte for å være glupsk. Men jerven er egentlig ikke så flink til å jakte. Den
overlever for en stor del fordi den ikke er kresen. Den følger gjerne i sporene
etter andre rovdyr – samler og eter gamle kadavre som de har etterlatt seg.
Landskapet i Grenselandet passer jerven. Det er
bra med glisne, skogbevokste blokkmarker der den gjerne graver hiet sitt, eller
klatrer opp i en storfuru for å spane.
Om sommeren ses ofte spor etter bjørn i
området. Det kan være utgravde maurtuer eller kloremerker på trærne. Om høsten
etterlater den seg store møkkhauger, fulle av bær.
Hvis du har hellet med deg, kan du få se en
bjørn som går og beiter i en fjellskråning i september – oktober. Da har de det
travelt med å bygge opp fettreserver før vinteren, og de kan ete så mye som 100
kilo bær på et døgn.
Ulvelav – den vakre giften
Ulvelaven er nok et av Grenselandets mest fotograferte
motiver. Hvem kan motstå å ta fram kameraet når man ser et tørrtre eller gamle
låver, helt dekket av den intenst gulgrønne laven? Og uvanlig er den også. Ikke
i Grenselandet, men i resten av Skandinavia. Den regnes som en rødlistet art –
det vil si en art som risikerer å bli utryddet om ikke særskilte forholdsregler
tas. Å verne Gernselandet mot utnyttelse er en slik viktig forholdsregel, som
forhåpentligvis kan redde både ulvelaven og mange andre utrydningstruede
organismer.
Ulvelaven trives på grånende, solbelyste
tørrfuruer, så derfor er Grenselandets glisne gammelskoger og myrkanter
perfekte. Mange skoger i det øvrige Skandinavia er blitt for tette og
skyggefulle, først og fremst på grunn av planting, igjenvoksing og
brannbekjempelse. Og det er få steder der ulvelavens favorittunderlag finnes i
så stor grad som i Grenselandet – riktig mye av gammel, solbelyst, død ved.
I gamle dager la folk ut kjøttbiter med knust
glass og pulverisert ulvelav for å forgifte ulv og rev. Laven inneholder vulpinsyre
som lammer åndedrettsorganene. Glasset var der for å lage sår i dyrenes tarmer
slik at giften skulle trenge lettere inn. Ulvelaven er så giftig at de som
håndterte ulvelavpulveret, var nødt til å bruke munnbeskyttelse.
Kilde: http://www.graenslandet.se/. Her finnes
mye mer informasjon og kart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar