En liten vinterfortelling i bilder og ord

Fra Romedalen i Sunnmørsalpene. Foto: Erik Kristensen

Jeg hadde en liten fototur til Skjernøya (uten for Mandal) i snøføyka for et par uker siden. Jeg fikk lyst til å dele noen kalde øyeblikk med dere andre i BioFoto; nå når skjæra samler kvist til kvisthaugen sin og svanene gjør kjærtegn til hverandre ute på fjorden. Noen av bildene er fra denne turen. De fleste bildene er ellers fra Mandals nærområde, mens det første er fra Romedalen i Sunnmørsalpene.

Foto og tekst: Erik Kristensen

Fegdnatt

Det glitrer i rimet på mi rute,

en månesigd henger i mørket derute.

Så stirrende nifs ei natt! Det er

som livet står lammet med vidåpne øyne

i frostmånens nåkvite skjær.

Jeg sitter i ovnsvarmen. Sender en tanke

til alle de liv som i natt må vanke

på attsnødde stier, uten ly

i endeløst lange timer

fram mot et gustent gry.

På tuftene etter en plass inni snaret

der beiter i rya en høstgammel hare.

En rørende enfoldig liten bror

i alt dette hjerteløst kvite

av vinter og rovdyr-spor.

En råbukk kjemper i snø til bogen

aleine med natta og vinterskogen.

Den legger seg ned, - og går igjen

med flaker av is frosset fast

til buk og lend.

Og langt inni viusnaret på bøen

kviskrer en lyd, som et sukk i snøen.

Bare ei knøttlita meise som falt

stivfrosset ned frå kvisten.

Det var alt.

Det suser i skogen: en ensomhet

som rommer alt det du ikke vet.

Gud hjelpe alle navnløse små

som kjemper aleine i verdensmørket

ei isnende natt som nå.

                        Hans Børli

Tjærekorset

Ho bessmor fortalte at

far hennes hver julekveld

malte et tjærekors på fjøsdøra

til vern mot vonde makter.

Så var det et år

det  blåste og snødde julenatta lang;

de store fillene av våt-tung kramsnø

festnet i tjæren på nauthus-døra.

Da været letnet i joleotten, sa bestemor,

sto tjærekorset og lyste

drivende hvitt.

Slik så det ut

det vakreste minnet hennes bessmor.

                                 Hans Børli

Jeg heiv etter været,

Jeg heiv etter pusten,

Da jeg fra fjordens munning

Fikk se

Mot landet i syd,

Som blånet.

Engang , når jeg har lagt meg,

Engang, når jeg er død,

Vil synet, jeg så,

Beta en annen.

En annen

Vil få det å se.

Den nye slekt

Vil få det å se.

Derfor heiv jeg etter været,

Derfor heiv jeg etter pusten,

Sterkt betatt som jeg var.

               Ukjent grønlands dikter.