BioFoto Sørlandet: På jakt etter hjort, med Tommy Premak

tirsdag 18. september 2012

På jakt etter hjort, med Tommy Premak

Jeg var så heldig å bli bedt med for å fotografere sammen med et jaktlag på hjortejakt i Haugesund fra 9. til 15. september. Jeg har tidligere prøvd meg en del på rådyrfotografering, og hadde store vanskeligheter med å takke nei. Med andre ord; jeg ble med...

Tekst og foto: Tommy Premak

Dag 1, søndag 9. september – avreise

Laget vårt på 6 mann, 5 jegere og meg som fotograf, drar fra vårt kjære sørland, nærmere bestemt Vennesla/Øvrebø, ca. kl. 10.00.

Et par av gutta er gode kompiser av meg, og de resterende skal vise seg å bli det i løpet av turen, så den nesten 6 timers lange kjøreturen går veldig greit.

Vi har en liten stopp på Hovden og spiser middag på Hovden Fjellstoge, der de serverer oss noen flotte retter, fordelt på både kjøtt- og fiskeretter.

Noen timer senere ankommer vi Haugesund, nærmere bestemt Skjoldastraum.

Vi treffer Sigve Sandvik, også godt kjent som Sveiobonden, som leier ut jaktterreng og kvote. Han slipper oss inn i huset sitt og gir oss en kort briefing om de forskjellige terrengene, samt litt informasjon om lover og regler i forhold til terreng og jakten. Jegerne signerer de nødvendige papirene, og huseieren drar fra sitt eget hus og lar oss være igjen. Det har nemlig oppstått en misforståelse i forhold til huset vi skulle leie av Sveiobonden, så han lar oss bo i hans hus; mens han selv bor i ei lita hytta på fjellet, der han, i følge ham selv, har alt han trenger.

Sveiobonden er tydeligvis en ivrig jeger selv også, noe man ser på både mår, rev, rådyrbukk, hjortekolle og flere hjortebukker, i form av veggpryd; og vi slår oss raskt til ro i vårt nye, midlertidige hjem. Før vi i det hele tatt rydder ut av bilen, skal vi ut å sondere området litt – i bil.

Vi observerer 4-5 rådyr på jordene rundt i området mens vi kjører mot terrenget vi skal ut å gå i dagen etter. Rett før vi svinger opp den lille grusvegen vi skal opp, får vi telefon fra Sveiobonden som spør om vi er ute og kjører, og om vi tilfeldigvis har våpen med oss i bilen. Vi har, som tidligere nevnt, ikke pakket ut av bilen, så våpnene ligger bak i den ene bilen. Roger, som vi har utnevnt til reiseguide, og dermed også er vår egen kontaktperson, blir nervøs av spørsmålet han får av Sveiobonden og lurer på om vi er blitt anmeldt for et eller annet. Men Sveiobonden har fått telefon fra en bonde like i nærheten - faktisk så nærme at det er den veien vi skal opp til terrenget vi skal gå på dagen etter, som vi faktisk var på vei til – som har ei kyr han er nødt til å avlive.
Sveiobonden er tydeligvis en kjent jeger av de lokale også, så bonden ringer ham og spør om hjelp. Sigve er fullt klar over at vi er ute i området, antakeligvis med våpen, og han bringer problemstillingen videre til oss. Spørsmålet lyder altså slik; om vi har mulighet for å avlive ei kyr.

En av jegerne melder seg frivillig, og vi møter bonden litt oppi bakken. Bonden og jegeren forlater oss ei stund, og vi hører et skudd.

Da har vi allerede fått et dyr, men langt fra den typen dyr vi hadde sett for oss; ei melkekyr.

Vi returnerer til huset etter ei lita stund, en smule lattermilde over situasjonen.

Det blir tidlig kvelden, da vi skal opp tidlig dagen etter for å opp i fjellet.

Dag 2, mandag 10. september – første jaktdag

Vi står tidlig opp, pakker ferdig og gjør oss klare for avreise. For øyeblikket er jaktlaget vårt de eneste som er i terrenget, så vi står fritt til å velge terreng. Vi velger et terreng som kalles Øvre Vats. 4 av oss kjører da gjennom inngjerdingen til kyrne vi avla et mindre hyggelig besøk kvelden i forveien, og får stjålet noen få høydemeter ved å gjøre det; mens de 2 andre tar med seg hundene og starter helt ute til venstre i terrenget for å jage oppover.

Vi parkerer på toppen av jordet og drar med oss sekker, rifler og kamera; og begynner på veien oppover. Hjorten har en hørsel man ikke kan forestille seg ei gang, så vi må være stille. Veldig stille. Jegerne går med sine skarpladde børser over skuldra, mens jeg selv går med min skarpladde Nikon D90, med nyinnkjøpt Nikon 300 mm f/4.

I ekte vestlandsstil har det selvsagt regnet på natta, så det er vått i skogen. Vi sniker oss oppover en traktorvei.

Jeg har fått informasjon fra noen av gutta som var her i fjor, som sier at det er fryktelig bratt på disse terrengene. Jeg er langt fra noen sprek person, så jeg har tilbragt i overkant av 3 uker på et treningssenter for å klargjøre meg en smule. Det skal vise seg gull verdt. Vi begynner å gå på en traktorvei, som ganske raskt blir til en skogsvei, og igjen går over til en liten sti. Vi skjærer ut av stien og sikter direkte mot toppen. Beskrivelsen jeg har fått av terrenget er ikke overdrevet. Det er bratt. Veldig bratt.

Men jeg kjenner at det går bra. Jeg hadde slitt dersom jeg ikke hadde hatt disse visittene på treningssenteret. Vi begynner å bevege oss inn på hjortens hjemmebane. Vi er på bortebane. Sjansene for borteseier virker liten. Sekken på ryggen inneholder kun det nødvendige jeg trenger på toppen: mat, vann, kamerastativ, en gapahuk med vegger som er på størrelse med en sovepose når man pakker den sammen, litt ekstra ull-undertøy – bare i tilfelle - i tillegg til ting som ligger i lommene, som jaktradio og gps.

Roger speider utover, på vei opp mot toppen. Det er lengre ned til bunnen enn det virker. Bildet er tatt med iPhone 4S.

Jeg begynner å tenke på om gapahuken virkelig var nødvendig. Etter hvert føler jeg at det kanskje hadde vært bedre å la hele sekken ligge igjen. Det samme gjelder fotoapparatet. Vi kommer over den første kneika, og terrenget blir enda brattere.

Når jeg står oppreist og ser på personen som er 1 skritt foran meg, ser jeg rett inn i baksiden av lårene hans, så bratt er det. Dette minner mer om fjellklatring enn en gåtur i skogen. Vi ser hjortespor, og ser for oss en hjort løpe opp dette terrenget, her som vi nesten ikke klarer å gå opp ei gang. Det er vått og kaldt i lufta, men vi merker lite til dette, da vi svetter som langrennsløpere rett før mål. Skogen er tett og vi skimter det vi tror er toppen – det viser seg når vi kommer opp dit at vi tar feil. Vi tar en liten pause, før vi fortsetter mot det som virkelig er toppen. Terrenget begynner å åpne seg opp og vi skimter to ørner som kretser rundt en topp litt til høyre for oss. Vi blir minnet på at dette er rå natur.

Ørnene er ikke nærmere enn at jeg får et bilde som jeg kan lage bra. Med litt små-justeringer, blir det greit.

Nikon 300mm f/4 1/2500 -0,33 ev. ISO 800 – Mye ”spaketrekking”.

En av jegerne kaller opp de andre to jegerne for å informere om ørnene og be dem være obs i forhold til bikkjene. Disse ørnene ville hatt små problemer med å ta med seg en dachs i klørne. Jeg kjenner selv litt på trangen til å skjære ut av terrenget vårt og ut mot høyre for å begi meg ut på toppen der ørnene holder til, for å kanskje få en mulighet for ørnefotografering. Men det er ikke det jeg er her for. Jeg skal fotografere hjort.

Til slutt kommer vi til toppen, og vi deler oss opp for å finne postene. Jeg slenger meg med en av jegerne og vi finner ei fjellhylle som vi setter oss ned på. Vi sitter og speider litt utover en dal. Vi er ikke lengre så slitne, og vi kan begynne å nyte den storslåtte naturen som ligger foran oss. Og bak oss. Og for så vidt på begge sidene. Vi er langt fra folk. Veldig langt fra folk. Dette er noe av de flotteste Norge har å by på. Rå natur.

Det begynner å dryppe litt i lufta, og jeg pakker ut gapahuken og setter den opp. Det var verdt å ta den med. Roger, jegeren jeg sitter sammen med, gliser stort da vi får satt den opp. Vi ser for oss de andre som sitter og poster under åpen himmel, mens regnmengden øker og øker.

Utsikten fra inne i gapahuken. Når kommer hjorten? Bildet er tatt med iPhone 4S.

Regnet avtar litt etter hvert og vi sniker oss ut av gapahuken vår og begynner å speide litt. Vi hører hundene har fått los og de løper og løper. Stakkars hunder, tenker jeg, som må løpe i dette terrenget. Men de elsker det.

Et alternativ for hunden, for å spare krefter, er å sitte på oppi sekken. (iPhone 4s)

Vi får høre på jaktradioen at en av jegerne ser et dyr, ei kolle (hundyr av hjort) som løper rett ved hans post. Hjorten har såpass stor fart at det ville være uansvarlig å skyte. Så hjorten lever nok enda i beste velgående. En annen av jegerne ser etter hvert også en hjort blant noen trær og busker. Også denne i god fart, så skuddet uteblir.

Jeg sitter og irriterer meg litt over at ikke hjorten kan komme denne veien, slik at jeg kan få bildet mitt.

Vi holder på ei stund til, før vi møtes i bunnen av dalen for litt mat og bål-kos. Jeg returnerer opp å fjellhylla for å pakke ned gapahuken og vi beveger oss mot punktet der vi kom opp. Jegerne som har drevet i hele dag går tilbake mot der de kom fra, mens vi deler oss opp litt og poster litt rundt forbi.

Jeg poster nå sammen med Terje, en av de andre jegerne, og vi finner oss en fin plass å sitte. Vestlandsværet slår inn igjen og jeg får testet kvaliteten på fotoapparatet. Jeg får dekket det halvveis til med hatten jeg har på hodet, men det blir vått likevel. Det viser seg at det tåler noen dråper vann - heldigvis. Litt skuffet over ikke å ha sett et eneste dyr, mens noen av de andre har sett. Men jeg har flere dager på meg.

Etter å ha postet ei god stund, begynner vi å bevege oss nedover igjen, der vi kom fra. Det er ikke så mye lettere å gå nedover i dette terrenget, enn det er å gå oppover. Det er vått og glatt, og vi må være påpasselige med hvert eneste skritt. Vi sniker oss nedover, og ser etter hvert på gps´en at en av hundene har fått los igjen, og jager i vår retning. Vi vet at hjorten ligger langt foran hunden, så vi regner med at hjorten er rett rundt hjørnet. Vi står klare og sikter mot målet, henholdsvis med rifle og fotoapparat.

Hunden er på 600 meters avstand. 550. Etter hvert 450. 350. Vi blir klarere og klarere. Så snur hunden. Skuffelse atter en gang.

Vi sniker oss videre, og kommer til slutt ned til bilen igjen. Tilbake til hytta, ganske slitne etter en krevende dag, og dette var bare dag én. Tilbake i huset, kan jaktlaget si seg fornøyde med å ha sett dyr allerede første dagen, da denne dagen egentlig regnes som en dag for å gjøre seg litt kjent med terrenget. Dette bør bli bra de neste dagene.

Vi dropper kveldsposting, og tar tidlig kvelden igjen.

Dag 3, tirsdag 11. September – andre jaktdag

11 års dagen til World Trade Center-hendelsene i New York kunne ikke vært med distansert. Vi går ut i samme terrenget, siden vi allerede har sett dyr her. At vi gikk samme turen i går, har en viss innvirkning på beina. Det er tyngre i dag. Jeg har sett meg ut min egen lille post, og setter meg for meg selv denne gangen. Det regner selvsagt, så jeg setter opp gapahuken med ei gang. Jeg setter opp posten min slik at jeg har god utsikt både oppover og nedover en liten dal. Dette må jo være en plass hjorten må løpe over. Vi har observert både spor og avføring her.

I det jeg går rundt og plugger gapahuken fast i bakken, tråkker jeg nedi et vannhull som er gjemt i det høye gresset. Jeg står til kneet i vann, og gore-tex skoen min er ikke verdt lissene ei gang i dette tilfellet. Vannet suger seg fort nedi skoen, og hele beinet er klissvått. Jeg banner og sverter litt, og ser for meg timene fremover med et vått ben. Dette kan ikke bli mye verre, tenker jeg. Jeg fortsetter og plugge opp gapahuken, og det beinet mitt som fortsatt er tørt forsvinner også nedi et vannhull. To våte ben og mange timer med posting foran meg. Etter en times tid fryser jeg som jeg aldri før har gjort, til tross for at jeg sitter tørt og godt under gapahuken. Det blåser kraftig, og jeg tenker at dersom jeg ikke blir forkjølet av dette, blir jeg aldri forkjølet. Det skal vise seg at jeg klarer å styre unna den godt kjente, og stort fryktede manne-forkjølelsen. Heldigvis.

Noen timer senere er det igjen klart for matpause. Jeg lar gapahuken stå, og håper vi skal tilbake denne veien når vi skal ned igjen. Jeg fryser så at jeg tenker: ”Dersom det viser seg at vi ikke skal tilbake hit, kan gapahuken gro fast her oppe for det jeg bryr meg, og jeg kjører innom en XXL-butikk vi har blitt fortalt ligger like i nærheten av der vi bor, og jeg kjøper en ny en.” Vi skal riktignok tilbake samme veien, og jeg sparer de pengene.

Vi skal møtes samme sted som i går, og heldigvis for meg, må jeg gå et stykke denne gangen, slik at jeg får litt varme i meg. Det å reise seg fra iskaldt til å begynne å gå i myr-terreng, slår hardt i kroppen og jeg merker jeg blir fort sliten. Ingen av postene har sett tegn på aktivitet, og det merkes innad i laget at det er liten tro på godt resultat i dag. Vi bestemmer oss for å dele oss opp på ei lang rekke og snike nedover. Forhåpentligvis vil vi klare å skremme en hjort, slik at den beveger seg mot sidemannen.

Det å skremme en hjort er langt fra det samme som å skremme et rådyr. Dersom du skremmer et rådyr, løper det av gårde i hui og hast for å komme seg bort.

Hjorten er flere ganger smartere og kaldere. Dersom du kommer på en hjort - og hjorten vil merke deg lenge før du merker den - vil den ikke få panikk å løpe av gårde. Den går stille og rolig bort fra deg, og dersom det viser seg at du følger sporene dens, vil den gå i en J.
Med det mener jeg at hjorten går rett frem, svinger ut til siden og litt tilbake mot deg. Når den gjør dette, kan den se deg der du kommer og følger sporene som tilsynelatende går rett frem. Når den ser deg går den igjen bort fra deg, mens du fortsetter rett frem. Når du til slutt har fulgt hele ”J´en”, er hjorten omtrent i et annet fylke, og du står igjen som ei fôret nattlue. For meg virker den eneste måten å spore opp en hjort på, som følger: Man følger sporet et visst stykke, før man må bare skjære ut til ei av sidene, og håpe man treffer riktig og klarer å skremme den såpass at den faktisk må lage litt lyd for å komme av gårde. Det skal også sies (at det sies) at hjorten ikke får panikk og bykser av gårde før du faktisk får øyekontakt med den. Så lenge du ikke gjør det, går hjorten ut fra at du ikke ser den. Så hjorten kan stå og se på deg, mens du går rundt og tror at hjorten ikke aner at du er der. Så i de fleste tilfeller, så har hjorten fullstendig kontroll på både deg og resten av jaktlaget ditt, mens dere sniker rundt som tullinger oppi skogen. Skal man klare å skremme den skikkelig, må man bruke hund. I dette tilfeller hjalp ikke det ei gang.

Vi sniker oss videre nedover, og kommer til noen partier som er så bratte av det frister mest å bare sette seg på rumpa og skli ned til bunnen. Vi prøver så godt vi kan å snike oss nedover, men vi lager nok for mye lyd til at dette kan kalles sniking.

Vi ender opp ved bilen igjen og returnerer til huset.

Der sitter vi noen få minutter på sofaen og spiser litt mat, før vi tar turen ut for å poste på noen jorder. Jeg har sett for meg et jorde der jeg kan sitte i et jakttårn med tak. Dette hadde vært perfekt. En av de andre jegerne har også veldig lyst til å sitte der, så jeg gir fra meg plassen. Jeg får vite at jeg går med et par andre som skal sitte ved et jorde et helt annet sted. Vi slipper av to jegere ved jakttårnene, og kjører så videre.

Da vi kommer frem, ser vi ei campingvogn som brukes til jakt, der jegerne kan sitte inne i vogna med utsikt rett ut mot et jorde. Dette virker perfekt. Vogna har stått der i flere år, så dyrene skal være like vant til den som de er vant til låven ved siden av.

Jeg går inn i vogna sammen med Roger, mens Terje går opp på toppen av jordet og litt oppi skogen. Jeg rigger opp stativet med fotoapparatet ut av det som har vært et vindu, som nå bare er ei åpning. Dette må være den beste formen for posting som finnes. Tørt og godt inne i ei campingvogn, mens Terje får den tvilsomme gleden av å tuste rundt oppe i heia og finne seg en post. Vogna er klargjort for jegere med flere jaktblader som Roger kan sitte og kose seg med, mens jeg sitter og følger med på jordet.

Vogna bærer preg av at den har stått lenge, så den minste bevegelsen fører til knaking og knirking. Vi holder omtrent pusten. Vi har ikke jaktradio med oss, så telefonen til Roger får beskjed på telefonen av Terje at det er to rådyr på vei ned mot oss. Det er lov å skyte en rådyrbukk på dette terrenget i følge kvota, så Roger våkner til liv. Jeg står også klar til å knipse bilder. Pumpa slår og vi venter i spenning. Rådyrene uteblir. Vi får etter hvert melding av Terje at dette var bortkastet og det hadde vært bedre å vært tilbake i huset og drikke seg full. Vi sitter noen minutter til, før vi finner ut av at vi heller gjør som Terje foreslår.

Vi henter de to andre som sitter i jakttårnene, og jeg kjenner trangen til å slutte å puste med vilje når jeg får høre at de har sett 3 hjort og 3 rådyr på jordene – fra jakttårnet jeg i utgangspunktet ville sitte i. Bildet mitt uteblir, og vi avslutter med en heller fuktig aften i huset.

Dag 4, onsdag 12. September – tredje jaktdag

Vi bestemmer oss for å bytte beite etter gårsdagens fadese uten hverken los eller syn av dyr. Terrenget vi skal på nå heter Sandvik. Vi får lov til å bruke en anleggsvei for å kjøre opp et par av jegerne, så lenge vi ikke parkerer der oppe, men kjører bilen ut igjen. 2 av jegerne hopper ut, mens Roger og meg kjører ned igjen. De to siste jegerne begynner i bunnen for å drive med hundene.

Roger og meg er i nevneverdig grad påvirket av gårsdagen, så vi finner oss en plass å parkere, går opp 500 meter i skogen og setter oss i et luksuriøst jakttårn med 2 stressless-stoler i. Tårner minner mer om ei solid trehytte enn et jakttårn. Roger legger seg rett ut i den ene stolen, mens jeg sitter på sekk-stolen min og speider utover myra foran oss. Det tar ikke lang tid før jeg også legger meg i en stressless, og vi sovner begge to. Om hjorten har spasert frem og tilbake foran oss på myra, vil vi aldri få svar på. Men i følge de andre jegerne som trålte området med hund, var det lite spor og lite los her også. En av jegerne kommer til jakttårnet, og Roger drar med ham ned til bilen, mens jeg blir sittende igjen for å prøve å speide litt til – uten resultat.

Utsikt fra luksustårnet vårt. Synd ikke snorkingen kan høres i bakgrunnen. (iPhone 4S)

Etter mange timer gir vi oss, og drar tilbake til huset for (enda) litt hvile og mat.

Vi tar så turen ut i jakttårnene, og jeg setter meg samme med en jeger oppi det jakttårnet der de hadde sett dyr dagen før. Vi har ikke sittet lenge før vi observerer dyr på et jorde som ligger bort forbi det jordet vi speider ved. 2 rådyrgeiter går og spiser for seg selv, helt i skogkanten. Avstanden er nok rundt 500 meter, så bildene jeg får er ikke mye å skryte av. Etter hvert går de mot vårt jorde og jeg får et par bilder som i beste fall kan kalles brukende. Mørket kommer sigende på, og jeg får testet ISO-egenskapene på kameraet.

Nikon 300mm f/4 1/50 ISO 2000

Rådyrene forsvinner etter hvert og vi blir igjen sittende å speide. Etter noen minutter kommer det en rådyrbukk tussende ut på vår venstre side.

Nå begynner mørket å bli en virkelig utfordring. Å prøve seg på panorering i dette mørket er heller ingen suksess.

Med en lukkertid på 1/30, undereksponering på -0,67 ev. og ISO på 2000, blir ikke resultatet bedre enn at du kan se at det er et rådyr.

Nikon 300mm f/4 1/30 -0,67 ev. ISO 2000

Bukken stiller seg opp noen sekunder og poserer, men mørket gir igjen utfordringer, og jeg kan heller ikke si meg fornøyd med følgende resultat.

Nikon 300mm f/4 ¼ -0,67 ev. ISO 2000

Dag 5, torsdag 13. September – fjerde jaktdag

Vi prøver oss på enda et nytt terreng. Ølensvåg, som ikke er like bratt som de tidligere terrengene. Men det er ikke dermed sagt at toppen er noe lavere. Vi må dermed gå lengre på dette terrenget. Vi går i variert terreng, på alt fra traktor- og skogsveier til stier i skogen, til myr og høyt gress. Vi går noen timer, før vi til slutt når toppen. Der spiser vi litt mat og har en 10-minutters pause, før vi går videre. Terrenget er mye mer åpent her på denne toppen, og vi får en mye bedre oversikt. To av jegerne sitter igjen på toppen og poster, mens vi andre går sakte nedover. Jeg følger Terje, og vi kommer etter hvert til ei myr med spor over alt. Vi går med 10-20 meters mellomrom og finner støtt og stadig spor, så troen på å se dyr stiger betraktelig. Vi kommer etter hvert til noen svære spor. Mulighetene for å få bildet mitt er større en noen gang. Vi følger sporene, og hver eneste gang svinger de ut i en ”J”. Til slutt blir vi enige om å følge sporene ei stund, for så å bare skjære ut til ei av sidene. Vi gjør det, men hjorten ligger allerede 2 trinn foran oss, og har reist til fjells igjen. Det er neppe tilfeldig at hjorten ikke skjærer ut den veien der det er flere jegere. Den har stålkontroll på oss.

Vi fortsetter nedover. Terrenget er igjen variert, og vi går i alt fra tett granskog til myrer til flotte mosegrodde områder. Etter noen timer med sniking, hører vi plutselig en knekkelyd foran oss. Terje lader børsa og jeg holder fotoapparatet klart. Lyden kommer nærmere, og spenningen er stor. Økningen av lyden avtar ganske fort, men lyden fortsetter. Når man hører en lyd, for så å faktisk holde pusten og lytte godt til den, kan det virke som om lyden blir høyere; av den enkle grunn at man konsentrerer seg kun om denne lyden. Skuffelsen er derfor stor når vi forstår at vi står og sikter mot en bekk et stykke lengre fremme. Vi fortsetter videre.

Halv-tett skog… (iPhone 4S)

…med noen åpninger inni mellom. (iPhone 4S)

Etter et meget tett granholt kommer vi igjen ut på åpen mark, etterfulgt av skog.

Jeg begynner å se langt etter bildet mitt, og går egentlig og surmuler litt for meg selv, da jeg ser i sidesynet lengre fremme, noen bevegelser. Terje vifter vilt med armene og signaliserer at jeg skal stoppe. Han peker fremover. Hjort?? Nei, men det er vertfall et dyr. 150 meter nedenfor oss, står et lite rådyr og beiter. Terje sitter på kne og sikter. ”Er det bukk?”, signaliserer han. Jeg forklarer at jeg ikke ser noe, pga. rådyret står med hodet bak et tre. Det samme gjør det for han. Han sitter med fingeren på avtrekkeren, men tør ikke trekke av, siden alle rådyrgeiter er fredet her borte.

Rådyret tusler rundt der nede alene, så det er mest sannsynlig en bukk. Men det er ikke vits i å ta noen sjanse. Vi sitter lenge og ser på det, men jeg får aldri et godt bilde, siden det gjemmer seg bak noen trær. Det går under et strømgjerde, og stikker med det frem hodet et brøkdel av et sekund, men autofokusen er mer interessert i noen greiner foran dyret, så bildet blir søppel. Det går noen minutter før det aner oss, og tusler videre av gårde innover i skogen.

Nikon 300mm f/4 1/200 -0,33 ev. ISO 640

Vi fortsetter litt til og vi kommer ut på et jorde, og forstår at vi nærmer oss bunnen raskt. I det vi når bunnen kommer regnværet. Første dagen vi har vært heldige med været, så langt. Bilen neste, så huset. Planen er at vi skal poste ved jordene i kveld også, men kommer hjem så sent at det blir ikke noe vits. Hjemme i huset treffer vi huseieren, som er like skuffet som oss over at vi ikke har fått noe enda.

Kvelden går til å slappe av på sofaen etter omtrent 10 timer med labbing på heia.

Dag 6, fredag 14. September – Femte jaktdag

Jeg har hele tiden vært litt små-nervøs for kneet mitt. For så vidt også begge føttene og høyre ankel, men dette har gått relativt greit. Men i dag kjenner jeg at kneet ikke bør utsettes for mer enn nødvendig. Jeg dropper den lange spaserturen på Sandvik, som vi er vent tilbake til, og startet ved å sette opp gapahuken helt i bunnen av terrenget på et sted jeg har ganske god oversikt oppover fjellet. Anleggsveien var stengt i dag, så noen av jegerne måtte spasere hele veien til toppen før de begynte å gå innover. Det var mange slitne bein som i utgangspunktet ikke ville, men lystet på å få hjorten denne siste dagen, ble større en smerten i beina. Jeg kjørte dem til bunnen av anleggsveien, og kjørte tilbake til en liten fjelltopp jeg kunne slå en liten leir på.

Utsyret er på plass. Nikon D90, 300mm f/4, GPS og jaktradio. iPhone 4s.

Været var dårlig også i dag. Jeg misunner dem ikke mye, de som er på toppen nå, her jeg ligger under gapahuken min. Men jeg kjenner samtidig at det er ikke samme sjarmen å sitte på post når man hører bilene suse forbi. Blandet følelse. Etter noen timer får jeg beskjed på radioen fra et par av jegerne at jeg kan kommer tilbake til anleggsveien og møte dem der. Gapahuken pakkes sammen for en siste gang, og jeg kjører bort. Jeg får da vite at 3 minutter før jeg kom, hadde de sett 2 ørner som sirklet rundt i området, som fikk de vi så tidligere i uka til å ligne på ørneunger. Jeg kjenner igjen at jeg blir irritert.

Den delen av Sandvik vi egentlig ville ha, var opptatt i morgentimene, da den profilerte jaktmannen Martin Brenne og kompisen hans André Lund holdt på borte i dette terrenget. Vi får beskjed av dem at de er ferdige i terrenget og det er klart for oss. Vi slår av en liten prat med dem, og de kan også bekrefte at det har vært veldig dårlig med hjort. En liten trøst for oss, så vet vi at det ikke bare er vår skyld at vi ikke har sett noe.

Jeg tar de 500 meterne opp til jakttårnet med stresslessstolene, men de andre slipper løs hundene og sprer seg ut i terrenget. Jeg styrer selv unna stresslessene i dag, og sitter med god utsikt utover myra foran meg. Jeg ser for meg hvor jeg håper hjorten skal komme frem. Rett ved en bekk som renner gjennom myra. Perfekt avstand i forhold til et bilde. Det hadde vært en ønskedrøm om den kom frem der.
”Kan du ikke bare komme frem,” tenker jeg. ”Så kan jeg få det ene bildet jeg har kjørt alle disse milene og gått alle disse timene i skogen for.”

Jeg venter, venter og venter. Ingen lyder i sikte. Jeg sjekker gps´en og ser at bikkja tuster rundt, ikke langt fra meg, uten å lage en lyd. Ergo, ingen los.

Regnet øker i mengde, mens vinden også blåser seg opp. Jeg må ta bort kamerautstyret fra åpningen i tårnet, og ikke lenge etter får jeg beskjeden på radioen: ”Tommy, kom ned til bilen. Vi gir oss.”
Neste tur vi skal på, går hjemover til Vennesla/Øvrebø. Skuffelsen er stor. Alle disse dagene til så godt som ingen nytte. Noen lyspunkter drar vi frem. Rådyr, fine turer i skogen, god trim. Bortsett fra at vi ikke har fått noen hjort, har vi hatt en kjempefin tur. Selv har jeg fått nytt bekjentskap, og vi har kost oss på guttetur.

Et ganske godt stykke oppforbi Rysstad får vi øye på en elg som står på et jorde. Roger kaster bilen ut i siden av veien, men jeg, som i har byttet objektiv på kameraet til ei 10-24 mm for landskapsbilder, er kjapp til å sette på 300`en igjen. Jeg kaster meg ut av bilen og begynner å knipse. Roger begynner å lokke på elgen for å få dens oppmerksomhet, og den titter bortover. Det er en elg-kyr på solid størrelse, og vi ser plutselig at det følger en kalv med. Deretter kommer plutselig pappa-elg også frem. En hel elg-familie. Elgoksen tar med seg familien sin i trygghet. Ikke det jeg hadde sett for meg at jeg skulle ta bilder av på denne turen, men noe ble det vertfall. Praten i bilen dreier seg om neste års mulige reinsdyrjakt med lavvo. Det får bli neste mål.